Nja, Nei til EU held vel ei fane litt oppe i høve EØS, den kunne gjerne vore reist høgare. Men eg tenkjer no mest på nokon som tek med seg ein heilskapleg kritikk av heile systemet EUnionen er bygd på.

At ein ikkje berre kjempar for å halde oss ute, eller mot EØS (men det er òg bra og viktig), men også for at Noreg av i dag ikkje skal dragast over den same lesten, EØS eller ikkje. For det gjer vi jo. Det fine med utanforskapet er jo at vi har (litt lettare) høve til å velge ei anne retning enn EUnionens frihandels"paradis".

Men dei er vel med i omlag same "klubben" borgarskapen i Noreg og i EUnionen elles. Eg ynskjer ei anna retning, og det gjer kanskje mange andre òg, når dei seier nei takk, ellers takk, til EUnionen. Utan at det kjem fram på same måte i andre val og røystingar.

Det er jo eit lite tankekors at kampfeller i Nei-saka frå t.d. Senterpartiet er tilhengarar av det same samfunnssystemet som EUnionen driv med, om enn i ein ikkje fullt så pervertert utgåve. Men malen er den same. Nokon tenkjer kanskje dei ikkje ynskjer dette EU-samfunnet med frihandel og kapitalisme og den slags, men det er jo nett det dei får med t.d. SP og andre.

Jaja, det var litt i den retning tankane mine flaug :)

Du tenker på Nei Til EU som per i dag kjemper både mot medlemsskap, men også mot reformene som trees ned over hodet vårt og for utmelding av EØS?

For den fronten finnes jo alt.

Dette syner jo berre pengemakta og DNA sin desperasjon etter å kome inn i "det gode selskap". Når hovudargumentet er at vi vert aleine og isolert i verda (oj, høyrt den før? framleis er vi landfast langs svenskegrensa) og ein ikkje i det heile snakkar om kvaliteten på produktet. "Alle andre er jo med..." Syting og klaging kan dei drive med, men argumentasjon på kvifor vi skal legge oss under ein overnasjonal, byråkratstyrt union det kan dei ikkje finne.

Nei, vi får heller nytte høvet til å seie nei takk til union, og nei takk til heile det systemet som Unionen er bygd på. Det hadde vore fint om det kunne reisast ein front som tek oppgjer med heile EU-systemet, inkludert alt derifrå som også er gjeldande her i landet. Vi har vel sagt nei takk til den politikken nokon av oss?

Det er mye ståhei i vinter rundt EU, spesielt med tanke på at finanskrisen førte til at Island plutselig fikk et ja-flertall en liten stund. Dermed ble en medlemssøknad sendt, mot flertallet av partias ønsker. Etter et par uker roa det hele seg ned, og etter det har det vært et stabilt og økende flertall. Siste meningsmålingene viser at 70% ville stemt mot, 30% ville stemt for. Her ser vi helt tydelig at ja-siden eier mediene, det har nemlig knapt vært nevnt i mediene, mens søknaden stadig blir trukket fram som argument for at Norge også bør vurdere en EU-søknad. Island blir jo snart medlem, så da kan vi jo ikke stå utenfor?

Vi har da helt klart fint å stå utenfor så langt, og Island har da absolutt ikke tenkt å bli medlem!

kilde: http://eunews.blogspot.com/2010/03/70-percent-of-icelanders-would-reject.html

Jeg vil gjerne knytte an til Shokus tanker om den manglende klasseorienteringen hos Tjen Folket. Jeg kjenner både Henrik Ormåsen og flere av hans kamerater personlig fra perioden 2005-07, og på den tiden var spørsmålet om internasjonale kontakter underordnet for dem. Senere har de jo kraftig utbygd sine nettsider, fått bladet Till kamp! og et ungdomsforbund (RKU). Etter hvert har de utviklet visse kontakter, en viss sympati for Kommunistiska Partiet i Sverige, for det tyrkiske og kurdiske partiet MLKP, men mest av alt for det sterkeste maoistiske partiet i Europa MLPD.
Jeg har vært så heldig å lære å kjenne dette tyske partiet på nært hold siden 1985. Derfor kjenner jeg både deres sterke sider såvel som kritikken som rettes mot dem fra andre marxist-leninister i Tyskland. En av de viktigste forutsetningene for at dette partiet både har oppstått og fått mange arbeidermedlemmer, er at forløperorganisasjonen KABD (Tysklands Kommunistiske arbeiderforbund) alt ved sin stiftelse i 1972 vendte blikket mot arbeidsplassene og gjorde oppbyggingen av røde bedriftsceller i alle de viktigste delene av den tyske tungindustrien til sin organisatoriske hovedsatsing. Det er nå 37 år siden, og de har lykkes med dette et godt stykke på vei.

Ved parlamentsvalget i Tyskland 27.september i år fikk de 29 000 stemmer. Det er det klart beste resultatet for et parti som har proletariatets erobring av statsmakten og opprettelsen av et sosialistisk Tyskland som eksplisitt mål, som klart og utvetydig formidles både i partiets presse og landsomfattende valgkampanje. Til sammenligning fikk det revisjonistiske DKP (Deutsche Kommunistische Partei), søsterpartiet til NKP, kun 3000 stemmer, det laveste antall siden opprettelsen i 1968.

Det jeg prøver å få frem, er at Tjen Folket hyller dette fargerike og sterkt omstridte partiet fullstendig ukritisk på sin hjemmeside, men de har selv ingen plan for å bli verken et arbeiderforbund eller et arbeiderparti. Som Shoku hevder, har de lite faglig politikk. Det er lett nok å sende en støttehilsen til kjempende transportarbeidere i Trondheim i en kamp som disse selv har tatt initiativet selv. De harmer sans for Mao-portretter og maoistiske paroler malt i nattens mulm og mørke på offentlige bygninger på Gjøvik, eller griseblod på SV- kontorer i Oslo og Bergen. Ja visst - det er spektakulært, men det var også Andreas Baaders ildspåsettelse av et varehus i Frankfurt am Main i 1968 i protest både mot Vietnam-krigen og 'konsumtvangen' i den såkalte senkapitalismen. I sin spontanisme ligner Tjen Folket langt på vei på IS i deres storhetstid omtrent 1993, og alle vet hvordan det prosjektet har løpt ut i ingenting.

Derfor har jeg også mer til overs for Kommunistisk Gruppe og dem de samarbeider med for å bygge grunnlaget for en felles revolusjonær organisasjon som etter hvert kan begynne å gjøre seg gjeldende med aktiv propaganda for arbeidernes og ungdommens mest brennende spørsmål, og som kan bli en stolt, klar stemme for kampens vei. 

Jeg vil gjerne knytte an til Shokus tanker om den manglende klasseorienteringen hos Tjen Folket. Jeg kjenner både Henrik Ormåsen og flere av hans kamerater personlig fra perioden 2005-07, og på den tiden var spørsmålet om internasjonale kontakter underordnet for dem. Senere har de jo kraftig utbygd sine nettsider, fått bladet Till kamp! og et ungdomsforbund (RKU). Etter hvert har de utviklet visse kontakter, en viss sympati for Kommunistiska Partiet i Sverige, for det tyrkiske og kurdiske partiet MLKP, men mest av alt for det sterkeste maoistiske partiet i Europa MLPD.
Jeg har vært så heldig å lære å kjenne dette tyske partiet på nært hold siden 1985. Derfor kjenner jeg både deres sterke sider såvel som kritikken som rettes mot dem fra andre marxist-leninister i Tyskland. En av de viktigste forutsetningene for at dette partiet både har oppstått og fått mange arbeidermedlemmer, er at forløperorganisasjonen KABD (Tysklands Kommunistiske arbeiderforbund) alt ved sin stiftelse i 1972 vendte blikket mot arbeidsplassene og gjorde oppbyggingen av røde bedriftsceller i alle de viktigste delene av den tyske tungindustrien til sin organisatoriske hovedsatsing. Det er nå 37 år siden, og de har lykkes med dette et godt stykke på vei.

Ved parlamentsvalget i Tyskland 27.september i år fikk de 29 000 stemmer. Det er det klart beste resultatet for et parti som har proletariatets erobring av statsmakten og opprettelsen av et sosialistisk Tyskland som eksplisitt mål, som klart og utvetydig formidles både i partiets presse og landsomfattende valgkampanje. Til sammenligning fikk det revisjonistiske DKP (Deutsche Kommunistische Partei), søsterpartiet til NKP, kun 3000 stemmer, det laveste antall siden opprettelsen i 1968.

Det jeg prøver å få frem, er at Tjen Folket hyller dette fargerike og sterkt omstridte partiet fullstendig ukritisk på sin hjemmeside, men de har selv ingen plan for å bli verken et arbeiderforbund eller et arbeiderparti. Som Shoku hevder, har de lite faglig politikk. Det er lett nok å sende en støttehilsen til kjempende transportarbeidere i Trondheim i en kamp som disse selv har tatt initiativet selv. De harmer sans for Mao-portretter og maoistiske paroler malt i nattens mulm og mørke på offentlige bygninger på Gjøvik, eller griseblod på SV- kontorer i Oslo og Bergen. Ja visst - det er spektakulært, men det var også Andreas Baaders ildspåsettelse av et varehus i Frankfurt am Main i 1968 i protest både mot Vietnam-krigen og 'konsumtvangen' i den såkalte senkapitalismen. I sin spontanisme ligner Tjen Folket langt på vei på IS i deres storhetstid omtrent 1993, og alle vet hvordan det prosjektet har løpt ut i ingenting.

Derfor har jeg også mer til overs for Kommunistisk Gruppe og dem de samarbeider med for å bygge grunnlaget for en felles revolusjonær organisasjon som etter hvert kan begynne å gjøre seg gjeldende med aktiv propaganda for arbeidernes og ungdommens mest brennende spørsmål, og som kan bli en stolt, klar stemme for kampens vei. 

Til Bjarte:

For å ta noe av det siste du skrev. Hva veit du om ungdommer i Tjen folket sin studering av marxismen. "Studerer" ungdommer i Tjen folket bare sitater, og deretter flyr rundt å skriker ut løsrevne sitater. Desverre, men slik er det ikke.

Du kan jo si hva du vil om Tjen folket sin praksis. Men hva har KGB fått til, i motsetning til Tjen folket ?

Då har vi fått sjå den "nye" regjeringa Stoltenberg, og det var vel ikkje mykje å hoppe i taket for.

DNA posisjonerar seg for å vinne aleine i neste omgang, og det er utnemnt mange nye og ny-gamle folk til forskjellige posisjonar, og det er kommet ein del nye postar. Eg vil berre kome med nokre kjappe tankar umiddelbart, for min eigen del.

At det er 50% kvinneandel kan vel diskuterast, Greta Faremo t.d. er vel gjerne ein Høgremann i forkledning, og at nett ho no får dette departementet lover ikkje godt for Noreg si rolle internasjonalt. Vi har no fått ei hard jerndame som krigsminister, og eg gler meg ikkje på vegne av dei mange som ynskjer fredsarbeid heller enn krigsarbeid. Det fine er kanskje at det vil vere lettare å få fokus på krigen, og også til fredsarbeidet, og vi får ein minister som ikkje kjem til å legge til i mellom og som det gjerne er lettare å gå imot.

Eg er vidare skeptisk til ein fiskeriministar med bakgrunn frå NHO, oppdrettsnæringa (m.a. som medeigar i Sinkaberg-Hansen AS) og som styremedlem i Aker Seafoods (i følge wikipedia). For den som kjenner til korleis oppdrettsnæringa legg fjordar aude langs kysten, og driv langt over grensa både i høve miljøet og andre ting så er det lite oppløftande. Lisbeth Berg-Hansen som er ny fiskeriministar sitt selskap Sinkaberg-Hansen, er m.a. meldt til politiet for rømt oppdrettslaks.

Det minste lille glimt av ljos i denne utnemninga må vel vere at utnemninga av Rigmor Aaserud som fornyings- og kyrkjeminister fører den unge og, hittil, ihuga EU-motstandaren Stine Renate Håheim inn på stortinget som vara frå Oppland. Det er eit rimeleg lite glimt, Håheim er ein av toppane i AUF, men det er von om at ho kanskje kan kome med nokre friskare utsegner enn andre på tinget. Dette siste er inkludert den nye varaen frå Hordaland (for ny minister Lysbakken), Gina Barstad.

Jaja, det var nokre kjappe tankar. Det lover ikkje godt for nye, og i alle høve ikkje positive, endringar for arbeidsfolk i Noreg. Her er det meir av det same, og det ligg an til forverring på krigspolitikk og eg er, igjen, svært skeptisk for fiskerinæringa.

Frp har greid å trumfe seg til en offerrolle i norsk borgerlig offentlighet.Blant annet inngår det nå i den småborgerlige dannelsen å nærmest ikke kunne bruke ordet rasist. I KK er dette rendyrket. Selv sa jeg opp abbonementet av KK, da de hadde koseintervjuer med Øyvind Heian i Norgesidiotene. Journalist Åse Brandvold har vært en spydspiss i KK - redaksjonen når det

gjelder legitmering av såvel "nykonservative" som pøbelrasister. Hvorfor skal kommunister la seg tvinge inn i denne klamme disiplineringen. En rasist er en rasist, enten h*n kakler i vei over hagegjerdet eller sitter under partiliogo i et TV - studio.

Hvem har i valgkampen våget å gå hardt og røft ut mot den "dannede" rasismen? Er det tid for å å lirke jernneven ut av silkehansken? Jeg tror faktisk svært mange som er antirasister på humanistisk grunnlag, ville sette pris om noen gikk foran og tok tilbake retten til å kalle emn rasist for en rasist.

Noe falt ut. Her er hele innlegget.

Til Bjarte:

I ditt svar til “bjorn” forsøker du ta tak i begrepet “jernhånd” for så å ha det til at ungdom “søker til Tjen folket for å ha noen til å styre seg.” Dette er tøv, og du vet det sikkert selv og.

Du nevner også flere steder at ungdom i Tjen folket er “dårlig skolert.” (På sommerleiren i 2008 sa du det flere ganger, under praten om Stalin f.eks.) Hvor har du dette fra ? Selv klarte du jo på en dårlig måte å snakke om Stalin, med tanke på innledningen din. Du snakket om familie osv. ikke om Stalin og utviklingen av den vitenskapelige sosialismen, eller den sosialistiske utviklingen i Sovjetunionen og senere kontrarevolusjon.

Det er ikke slik at ungdom i Tjen folket er dårlig skolert generelt. Ja, selvfølgelig er ikke alle like “flike” på teori, men så er det ikke teori alt henger på heller. Det hjelper ikke den revolusjonære kampen i Norge at man bare sitter rundt et bord og “diskuterer seg frem.” Handling må til. Teori og praksis henger sammen.

Fra Bjarte:

Jeg skal prøve, sjøl om dette krever et ganske omfattende resonnement og litt historikk. Dette blir litt langt, sorry ;-)

Det som gjør dette komplisert, er sjølsagt at «stalinisme» blir tolka ulikt og gitt forskjellig valør - sånn har det vært siden 1930-tallet. For meg er «stalinist» en hedersbetegnelse, ikke et skjellsord. Derfor er risikoen for at en snakker forbi hverandre stor. Håper å unngå det i det følgende.

Stalins rolle i historisk lys:  Den unge sovjetstaten møtte byråkratiproblemet fra første dag, det opptok og frustrerte Lenin voldsomt. Lenin sto i første rekke overfor deler av statsbyråkratiet som ble overtatt fra tsarismen. Det falt på Stalin å erstatte disse reaksjonære byråkratene med «røde byråkrater» fra arbeidernes og fattigbøndenes rekker. Faren for at også ærlige arbeidere kunne korrumperes når de blei byråkrater var på dette tidspunktet nærmest en ikke-sak, og altså undervurdert. Vi må her huske på at Sovjetunionen ikke hadde noen erfaringer med hvordan et nytt byråkrati og spyttslikkere kunne utvikle seg i parti og stat.

Fantes det usunn byråkratisk sentralisme i parti og stat under Stalin? Helt sikkert. Og kampene mot undergraverne på 30-tallet samt forberedelsene til å møte fascismens framstøt satte ikke kamp mot byråkratiet i forsetet (sjøl om det faktisk var et element i flere av prosessene på 30-tallet).

Alvorligst blei byråkratiseringa under og etter krigsseieren, da den patriotiske sjølbevisstheten var stor, industrien skulle gjenoppbygges i rekordfart og Vesten iverksatte sin kaldkrigspolitikk. Nødvendige militære kommandometoder i krigstid blei til dels videreført. Jeg trur det er rett å si at partiavdelingene langt på vei blei redusert til håndlangere som iverksatte de sentralt bestemte oppgavene, og stadig mindre politiske «verksteder». Partiet framsto som uovervinnelig, og kommunismen var like om hjørnet. I dette klimaet blei det avla karrierister og spyttslikkere.

Så langt er vi kanskje enige. Så er spørsmålet om alt dette var «typisk Stalin», som Krusjtsjovklikken hevda etter 1956. Jeg mener tvert om. Stalin kunne sikkert ha gjort mer, men han FORSØKTE etter evne å ta et oppgjør med disse negative fenomenene. Det framgikk særlig tydelig av den siste partikongressen han deltok på, den 19. Les beretninga herfra: En tredel er flengende sjølkritikk!

«Sjølkritikken og spesielt kritikken nedenfra har ikke på langt nær i fullt omfang og ikke i alle partiorganisasjoner blitt hovedmetoden for å avsløre og overvinne våre mangler og feil, våre svakheter og utilstrekkeligheter»

Og: «den byråkratiske innstillingen til kritikken og sjølkritikken har påført partiets sak stor skade, drept partiorganisasjonens egenvirksomhet, undergravd ledelsens autoritet blant partiets masser, og i enkelte partiorganisasjoners virksomhet gitt fotfeste for de skadelige vanene til byråkrater og innbitte partifiender» (sitater fra Malenkovs beretning).

«Personkulten» rundt Stalin var sjølsagt ikke av det gode, og bidro til å styrke en byråkratisk-sentralistisk tankegang om at de kloke tankene kommer ovenfra. Men igjen: Det blir feil å gi Salin skylda for en personkult som han faktisk prøvde å bremse og få slutt på ved gjentatte anledninger - til voldsomme protester fra folk som Krustsjov, smiskerne som skapte kulten.

Beklager hvis dette blei litt omstendelig, men jeg tror det er viktig å ta med seg de objektive forholdene som avla byråkrati, og at stalinistene i partiledelsen i det minste fortjener kredit fordi de forsøkte å bekjempe byråkratiseringa. Så kan vi sjølsagt diskutere om de gjorde det riktig eller ikke, om det var for seint, at arbeiderklassen ikke blei mobilisert osv. At Krusjtsjov kom så lett til seieren tyder opplagt på det siste.

Var det ikke diskusjon og fri debatt i SUKPb og i Sovjetunionen i Stalins tid? Under og rett etter krigen var det lite rom og tid til sånt. Men faktum er at det sist på 40-tallet og tidlig på 50-tallet ble ført store og svært livlige diskusjoner i partiet rundt politisk økonomi, biologi, språkvitenskap og anna. Stalin var en drivkraft i alle disse store debattene, og han satte ikke lokk på dem! Det gjorde derimot Krusjtsjov og kompani.

Derfor: å bruke «stalinisme» som skjellsord tjener ingen andre enn borgerskapet, sosialdemokratiet, revisjonistene og den nye byråkratklassen. Vi hiver vann på mølla til kontrarevolusjonen, og det vil vi vel ikke?

Var Stalin en autoritær sentralist og anti-demokrat?

Generelt svar må bli nei, i hvert fall ikke mer enn Lenin. I perioder med borgerkrig og krig var de begge svært autoritære og sentralistiske, og måtte være det. Det sto tross alt om å redde revolusjonen og sosialismen! I andre situasjoner og under mer fredlige forhold florerte partilivet med diskusjoner og meningsutvekslinger. Men aldri for diskusjonens egen skyld.

Det kommunistiske partiet særkjennes som vi alle veit ved at det er et klasseredskap som gjennom kombinasjonen av demokrati og sentralisme evner å sette politikken ut i livet på særs effektivt vis.
Stalin ga  i «Partiet» den beste beskrivelsen jeg har sett på hvordan dette fungerer, legg merke til at han sier at diskusjon, kritikk og meningskampen er en forutsetning for sentralismen og disiplinen (fant det bare på svensk i farta):

«Men en järnhård disciplin i partiet är otänkbar utan viljans enhet, utan en fullkomlig och obetingad enhet i samtliga partimedlemmars handlande. Det betyder naturligtvis inte, att härmed möjligheten för meningsstrider inom partiet skulle vara utesluten. Tvärtom, den järnhårda disciplinen utesluter inte, utan förutsätter kritik och meningsstrider inom partiet. Ännu mindre betyder det att disciplinen måste vara »blind«. Tvärtom, den järnhårda disciplinen utesluter inte, utan förutsätter ett medvetet och frivilligt underordnande, ty endast en medveten disciplin kan vara en verkligt järnhård disciplin.»

Hva har dette med TF å gjøre?

For den unge Stalin og hans gruppe av bolsjeviker i Baku rundt forrige århundreskifte (og det er vel kanskje organisasjonsnivået TF kan sammenliknes med) var det to ting som gjaldt mest av alt:

1. Å organisere celler i industrien og rotfeste marxismen og partiet blant arbeiderne

2. å skape enhet mellom forskjellige revolusjonære marxistiske sirkler gjennom grundige studier og forståelse av marxismen, inkludert heftige diskusjoner. Dvs. utvikle og forene de forskjellige grupperingene som på det tidspunktet fantes i RSDAP til et virkelig, enhetlig klasseparti.

Til 1) TF forholder seg minimalt til den norske arbeiderklassen, som de tidligere har omtalt som fortapt og mer eller mindre «oppkjøpt» i sin helhet. (Første del av denne kritikken rammer nok også delvis de andre komm. gruppene, men ikke i samme grad.)
Til 2) TF forholder seg ikke til at det faktisk eksisterer flere kommunistiske sirkler og miljøer i Norge. Helst vil de ikke nevne KG eller KPML i det hele tatt. Når realitetene tvinger seg på, sier så TF at «vi har sett lyset, andre kan gå hjem og legge seg».

Stalin, Lenin og bolsjevikene var aldri redde for inngående ideologiske og teoretiske diskusjoner. Tvert om. I forbinelse med samlinga av de ulike marxistiske gruppene i ett parti rundt århundreskiftet sa Lenin: «Innen vi samler oss og for å kunne samle oss, må vi først avgjort og bestemt avgrense oss fra hverandre.» (Lenin, VIU bd. II, s. 40, norsk utg.) Den første og andre kongressen til RSDAP var prega av disse harde diskusjonene og avgrensningen.

Som kjent så forutsetter avgrensing og avklaring gjensidig meningsutveksling: Analyse, bryning av standpunkter for å fastlegge prinsipper. Til å være den kvantitativt klart sterkeste enkeltgruppa blant de kommunistiske kreftene i Norge, synes jeg TF har bidratt fint lite på dette feltet, for å si det så høflig og respektfullt som råd. (Det sto mye bra i AKPs PP fra 2. LM, men å repetere alt det i dag uten å ta inn nye tanker og erkjenne at den revisjonistiske supermakta faktisk er borte vekk, har litt begrensa verdi.)

Bolsjevikene var hele tida teoretisk søkende og kreative, de forsvarte marxismens revolusjonære lære gjennom analyse og argumenter, ikke med fraseologi. Ikke minst var Stalin nyskapende i flere teoretiske spørsmål, noe Lenin også beundra ham for. Stalin og bolsjevikene undersøkte klasseforholdene og klassekreftene nøye, og bygde strategien og taktikken ut fra det. Alltid med proletariatet i fokus. De messa ikke «folk, folk, folk» eller «vi skal tjene folket» som en intetsigende formel på linje med FrPs «for folk flest».

Dette er allerede blitt lovlig langt, og for at det ikke skal bli enda lenger, får jeg slutte her. Men jeg håper at jeg har fått fram noe av poenget. Hvis TF virkelig hadde vært «stalinistisk» i sitt virke i forhold til arbeiderklassen, i kaderutvikling, organisasjonsstil og i utforminga av framskreden teori og politikk, så hadde utsiktene i den norske klassekampen sett mye lysere ut.

Etter min erfaring er diskusjoner med TFere som oftest bortkasta tid. Det er jo litt synd siden de jo tross alt er en opposisjon til Rødt, som det burde være mulig å samarbeide med. Men samarbeid krever dialog, og da blir TF uaktuelt.

På bloggen min, som er veldig sjeldent oppdatert og ikke noe sentralt midtpunkt på venstresia, så la jeg ut en kritikk av TFs praktiske politikk i Trondheim, eller den delen som er synlige for oss andre, nemlig klitremerkene som ble klitra opp overalt. Jeg fikk også et par svar fra TFere. Men istedenfor å ta en diskusjon om noe av det jeg skriver opprettes stråmenn som står stikk i strid med hva jeg faktisk skriver.

http://nuffenuff.blogspot.com/2008_09_01_archive.html

Dette er en linje som går igjen fra TF hver eneste gang noen er uenige med dem. Stråmenn, sitatkrig, herskerteknikker osv.

Mitt forslag er at vi rett og slett ignorerer TF, diskutere med dem er bortkasta tid, og oppretter saklig samarbeid med saklige grupper isteden.

[quote]Dem gjør ikke annet enn å spre drit om kommunisme, og kjører over kamerater for å få elevene til å like det ny-sosialliberalistiske partiet.[/quote]

Det er kun høyresia i Rødt som tjener på at vi kjører ting så langt som dette. At "Rødt ikke gjør annet enn å spre drit om kommunisme og kjører over kamerater" betyr tross alt at Rødt ikke har noen annen politikk, at det ikke står noen på stand og feks forsvarer revolusjon, at ikke Torstein Dahle på TV forklarer hva Rødt mener med væpna revolusjon (uten å si nei), at ikke Erling Folkvord er i Afghanistan eller Spania og graver fram sannheter, osv. Demonisering fra små marginale grupper på denne måten vil alltid komme tilbake og bite dere tilbake i halen. En god og saklig kritikk av Rødt sin politikk må til.

Men legger jo merke til at du er fra RKU, min erfaring hittil er at TF og RKU ofte ikke kjører en saklig og konkret stil.

Se bort fra overskriften, "shoku skriver" på ovenstående. Det er selvsagt mitt svar til shoku.