Hei

Oppfordrer folk som ønsker å lage et kommunistparti til å slutte seg til Tjen Folket. Tjen Folket er på rett vei og de bygger det som skal legge grunnen for det nye kommunistpartiet. Ikke sløs vekk krefter på noe som ikke blir noe av, slik som prosjektet "KG"

www.tjen-folket.no

Heisann.

Her var det litt forskjellig fjas. Først, det er kjekt at folk kjem inn her for å diskutere med oss. Vi er svært for eit ope og fritt ordskifte og tenkjer at å få fram motsetningar og diskutere dei på ein kameratsleg og konstruktiv måte er bra.

Vidare er det sjølvsagt fint om folk frå den lille fraksjonen Tjen Folket (*sic*) vil diskutere sakleg med kommunistar i Noreg, men då har eg ei von om at ein kan spa opp noko sakleg og konstruktivt og ikkje berre ein flåsete tullereklame for si eiga lille vevside. For den observante lesar avslørast jo òg ein av (dei mange?) svakheitane med TF i dette lille reklameinnlegget. De hevdar å ha den einaste rette veg, og det skil TF frå dei alle fleste andre som ynskjer å vere med å legge grunnen for eit nytt kommunistparti i Noreg.

Andre grupper, som ML-gruppa Revolusjon, Noreg Kommunistisk Studentforbund, einskildpersonar som er med i KPml og oss i Kommunistisk Gruppe ynskjer samarbeid og ein open og konstruktiv dialog, kommunistar i mellom. Om ein er med i organiserte grupper eller ikkje. Vi meiner det er klokt for å styrke samhaldet og semja mellom dei som reknar seg som kommunistar i Noreg i dag for å bygge eit sterkt og samlande kommunistparti for framtida.

Vi i KG ynskjer å bygge kommunismen saman med andre kameratar i inn- og utland, og vil vere opne for samarbeid og felles studier og anna med andre grupper eller einskilde kameratar. Også folk i TF er velkomne til å vere med på ordskifter med oss, sjølv om Leiinga (det er vel med stor L?) ikkje ynskjer at kameratar skal samarbeide dersom dei ikkje vil legge seg under den Eine Sanne Vegen (hei det høyrast religiøst ut når ein oppsummerar TF slik...?). Eg tykkjer det er trist at ein køyrer ei separasjonsline og går mot det som kunne vore eit konstruktivt samarbeid.

Men vi får berre registrere at vi, og andre grupper og einskilde kameratar skil oss frå TF på dette (og andre, for all del) punktet. Vi ynskjer eit samarbeid, og sterk kommunistisk organisering i Noreg i framtida. Då seier ikkje vi at vi har Den Einaste Sanne Vegen, men at vi har eit godt utgangspunkt, og vi synes det er lurt å vere orgsaniserte kommunistar, sjølv om vi ikkje har eit parti, då lagar vi ei gruppe. Andre kan gjerne bli med i gruppa vår, eller vere med på eit samarbeid som einskildpersonar. Ein open og konstruktiv veg mot kommunistpartiet.

Ikkje ein einsam, og eksluderande, mistenkeleggjerande, brennmerkande veg der ein skuldar kameratar for både dette og hint og sett folk opp imot kvarandre som skulle ha samarbeida. Det får stå dykkar syn. Det er fint å verte angripne av fienden seier TF ofte, men ein kan ikkje nytte det som prov på at ein har rett kvar gong ein er usamd med nokon. Då vert ein fort ståande heilt åleine, då vert det ikkje rare revolusjonen. Det bør vere eit tankekors for oppegåande kameratar at TF åleine står for si line om Den Einaste Sanne Vegen, medan andre kommunistar i Noreg ynskjer samarbeid og utvikling til det beste for alle på vegen mot eit nytt kommunistparti. Igjen, vi kan gjerne diskutere med kameratar som ynskjer det, om ein så er med i TF, vi skal ikkje sladre til Leiinga dersom nokon ynskjer ein samtale.

Eit anna godt sitat som folk i TF kan merke seg er "Det er massene som er dei verkelege heltane" og ofte er det lurt å tenkje litt variert, ikkje alltid at ein har rett, dei andre har feil, alltid, i alle saker. Det er svært lite framtidsretta og konstruktivt og bringer ikkje korkje kommunistpartiet eller revolusjonen noko nærare.

Dette står for mitt syn, og er ikkje ei fråsegn frå KG, sjølv om eg vonar mange deler dette synet, om enn kanskje ikkje alle formuleringane ordrett ;)

Velkomen kameratar, til å delta konstruktivt til det saklege ordskiftet!

Hvis det er sånn at det som Astrid skriver her skulle være i nærheten av sannheten så er det noe merkelig at KGB for ikke lenger enn et år siden ønska et tett forhold til Tjen Folket.

Er det sånn at Tjen Folket er et mindre spiselig alternativ i dag enn for et år siden? Nei, sånn er det ikke, Tjen Folket er et mye sterkere alternativ nå enn for et år siden.
Var det KGB som avbrøt samtalene og kontaktene mellom dem og Tjen Folket, en skulle jo tro at det etter å ha lest det som Astrid skriver.

Sånn er det ikke, det var Tjen Folket som avbrøt disse samtalene. Hvis en går til tjen-folket.no og søker på KGB så vil en få opp vår begrunnelse for å bryte, overskriften på vårt brev var: Mot opportunisme og kritisisme, linken ligger her: www.tjen-folket.no/start/serach_result/10522, håper jeg klarte å skrive av linken korrekt, det er ikke lett å kopiere inn i denne diskusjonslista.

Astrid forsøker å gi et bilde av Tjen Folket, av hva vi står for og av vårt indre liv. Jeg både kan og vil forsikre folk om at dette bildet i veldig liten grad er dekkende for hvordan ting fungerer i Tjen Folket. Vi diskuterer mye og gjerne, men vi bygger ikke en organisasjon for å kritisere, vi tror ikke at det er mulig å kritisere frem et kommunistparti.

Sånn sett så ligner KGB i mye større grad på et vrengebilde av 70-tallet enn det vi gjør, her er parola: Kritikken av det borgerlige samfunnet er det viktigste, fremdeles levende. Det var ikke parola til ml-erne på 70-tallet og det er fremdeles ikke parola til ml-erne på 2000-tallet.

Joe

Synes "proletar" har mye fornuftig å melde her. KG fortjener ros for at de har oppretta et forum der kommunister kan diskutere på et saklig og noenlunde vitenskaplig plan (får vi håpe).

Når TF er så sterke og flinke og opptatt av den kommunistiske rørsla si framtid, hvorfor har ikke de oppretta et sånt forum som dette? Å hovere med egen fortreffelighet fører hverken til større grad av enhet eller til høyere politisk og teoretisk nivå. Lenin, Stalin, Mao og Dimitrov skjønte det og handla deretter.

Hva med å diskutere de store teoretiske spørsmåla, knytte dem til praksis og prøve å få til virkelig aksjonsenhet mellom ml-ere fra ulike "leire" i viktige kampsaker? Enhet i handling er ingen dårlig start hvis en vil bygge enhet på andre plan.

Tavaritsj

Jeg må besvare noen av Joes underlige påstander her. (Nedover i innlegget)

Må si det, at jeg har aldri følt meg som en papegøye, den var ny. Men jeg hører daglig noe uriktig og fordummende kritikk om Tjen Folket, som virkelig provoserer meg. Det er ikke slik i organisasjonen, at unge uskolerte kadere ikke blir hørt, tvert imot. Men i tider som dette, hvor landet per dags dato ikke har et eget kommunistparti, er det nødvendig å ha en seriøs ledelse som styrer organisasjonen med jernhånd.

I motsetning til de nusselige pusekattene i Rødt, som utvikler gamle valgfronten til AKP, RV, til å bli et borgerlig sosialliberallistisk parti, så bygger Tjen Folket fundamentet for et skikkelig kommunistparti, koste hva det koste vil. Kvalitet er viktigere enn kvantitet, i allefall i de tider vi er inne i nå, med den alvorlige. bekymringsfulle avpolariseringen i politikken.

Må legge ved, det hadde vært fint med et forum på nett hvor man kan diskutere. Men... Møter er IKKE arbeid! Det er i tilleg en ytterst ekstremistisk dårlig sikkerhetspolitikk!

Svar til Bjørn:

Jeg tror ikke ditt ønske om å bli styrt med jernhånd er noe du deler med så mange ungdommer.Dette er ikke fordummende, men opplysende kritikk. Det stilles store krav til det å være kommunist i dag. Du må kunne jobbe hardt for å opparbeide allsidige kunnskaper. Du må utvikøløe evnen til å tenke selv og utvikle utkast til taktikk og strategi for å vinne folk for det kommunistiske perspektivet. For å føle at du eier et partiprosjekt må du selv være med i skapelsesprosessen. Om ikke du har behov for dette, så er det et allminnelig menneskelig behov å føle at man skaper sitt liv selv. Forskjellen på den byråkratiske og demokratiske sentralismen er at i sistnevnte modell utvikles politikken gjennom diskusjoner om ideologi, analyse, taktikk og strategi. I tillegg pålegger leninismen partiledelsen å oppmuntre til at motsigelser kommer til uttrykk og blir løst i kameratslig fellesskap.

Den jernhånda du snakker om fungerer debattundertrykkende, hindrer at folk får brukt seg sjøl, hindrer at folk blir sjølstendig kader og hindrer utvikling av et høyt politisk nivå. Hvis det er som du antyder at ungdommen i TF har så stor respekt for den eldre kadern. Hva faen skal dere med den jernhånda internt da?

Når det er sagt, finner vi samme tendenser i Rødt. Debattundertrykking, selvrekrutterende og manipulativ ledelse og skvisin/undertrykking av opposisjon og teori som ikke ligger i fasiten. Jeg mener at denne type ledelsesesfilosofi bør henvises til stalininismen og sosialdemokratiet og intet har å gjøre med et stolt og utviklende kommunistparti med det beste i ml - tradisjonen intakt.

Viktig påpekning fra Bjarte om forskjellen mellom byråkratisk og demokratisk sentralisme.

Men, vær så snill: Ikke la debatten forfalle ved å bruke borgerskapets hetsbegreper av typen "stalinisme".  Hvis vi som kommunister skal kritisere sider ved Stalin og Sovjetunionen i perioden han sto sentralt, så gjør vi det på leninismens grunn og aldri ved å overta det primitive vokabularet til borgerskapet (sånn som det også er blitt populært i Rødt).

Etter min mening er det fint lite stalinistisk ved ledelsesstilen, teoriforståelsen og klasseorienteringa til TF - det er faktisk en av organisasjonens største svakheter, som blant anna viser seg i form av byråkratisk sentralisme.

Shoku skriver:

Interessant innspill fra shoku. Som du sikkert har forstått mener jeg at Stalin - tida utviklet seg i retning av stadig sterkere elementer av byråkratisk sentralisme. Det er også dette mye av min kritikk av TFs organisasjonspraksis går på.

Det kan virke som om du ser det motsatt, at TF burde ha sterkere innslag av stalinistisk tenking og praksis. Kunne du utdype det litt nærmere?

Se bort fra overskriften, "shoku skriver" på ovenstående. Det er selvsagt mitt svar til shoku.

Etter min erfaring er diskusjoner med TFere som oftest bortkasta tid. Det er jo litt synd siden de jo tross alt er en opposisjon til Rødt, som det burde være mulig å samarbeide med. Men samarbeid krever dialog, og da blir TF uaktuelt.

På bloggen min, som er veldig sjeldent oppdatert og ikke noe sentralt midtpunkt på venstresia, så la jeg ut en kritikk av TFs praktiske politikk i Trondheim, eller den delen som er synlige for oss andre, nemlig klitremerkene som ble klitra opp overalt. Jeg fikk også et par svar fra TFere. Men istedenfor å ta en diskusjon om noe av det jeg skriver opprettes stråmenn som står stikk i strid med hva jeg faktisk skriver.

http://nuffenuff.blogspot.com/2008_09_01_archive.html

Dette er en linje som går igjen fra TF hver eneste gang noen er uenige med dem. Stråmenn, sitatkrig, herskerteknikker osv.

Mitt forslag er at vi rett og slett ignorerer TF, diskutere med dem er bortkasta tid, og oppretter saklig samarbeid med saklige grupper isteden.

Fra Bjarte:

Jeg skal prøve, sjøl om dette krever et ganske omfattende resonnement og litt historikk. Dette blir litt langt, sorry ;-)

Det som gjør dette komplisert, er sjølsagt at «stalinisme» blir tolka ulikt og gitt forskjellig valør - sånn har det vært siden 1930-tallet. For meg er «stalinist» en hedersbetegnelse, ikke et skjellsord. Derfor er risikoen for at en snakker forbi hverandre stor. Håper å unngå det i det følgende.

Stalins rolle i historisk lys:  Den unge sovjetstaten møtte byråkratiproblemet fra første dag, det opptok og frustrerte Lenin voldsomt. Lenin sto i første rekke overfor deler av statsbyråkratiet som ble overtatt fra tsarismen. Det falt på Stalin å erstatte disse reaksjonære byråkratene med «røde byråkrater» fra arbeidernes og fattigbøndenes rekker. Faren for at også ærlige arbeidere kunne korrumperes når de blei byråkrater var på dette tidspunktet nærmest en ikke-sak, og altså undervurdert. Vi må her huske på at Sovjetunionen ikke hadde noen erfaringer med hvordan et nytt byråkrati og spyttslikkere kunne utvikle seg i parti og stat.

Fantes det usunn byråkratisk sentralisme i parti og stat under Stalin? Helt sikkert. Og kampene mot undergraverne på 30-tallet samt forberedelsene til å møte fascismens framstøt satte ikke kamp mot byråkratiet i forsetet (sjøl om det faktisk var et element i flere av prosessene på 30-tallet).

Alvorligst blei byråkratiseringa under og etter krigsseieren, da den patriotiske sjølbevisstheten var stor, industrien skulle gjenoppbygges i rekordfart og Vesten iverksatte sin kaldkrigspolitikk. Nødvendige militære kommandometoder i krigstid blei til dels videreført. Jeg trur det er rett å si at partiavdelingene langt på vei blei redusert til håndlangere som iverksatte de sentralt bestemte oppgavene, og stadig mindre politiske «verksteder». Partiet framsto som uovervinnelig, og kommunismen var like om hjørnet. I dette klimaet blei det avla karrierister og spyttslikkere.

Så langt er vi kanskje enige. Så er spørsmålet om alt dette var «typisk Stalin», som Krusjtsjovklikken hevda etter 1956. Jeg mener tvert om. Stalin kunne sikkert ha gjort mer, men han FORSØKTE etter evne å ta et oppgjør med disse negative fenomenene. Det framgikk særlig tydelig av den siste partikongressen han deltok på, den 19. Les beretninga herfra: En tredel er flengende sjølkritikk!

«Sjølkritikken og spesielt kritikken nedenfra har ikke på langt nær i fullt omfang og ikke i alle partiorganisasjoner blitt hovedmetoden for å avsløre og overvinne våre mangler og feil, våre svakheter og utilstrekkeligheter»

Og: «den byråkratiske innstillingen til kritikken og sjølkritikken har påført partiets sak stor skade, drept partiorganisasjonens egenvirksomhet, undergravd ledelsens autoritet blant partiets masser, og i enkelte partiorganisasjoners virksomhet gitt fotfeste for de skadelige vanene til byråkrater og innbitte partifiender» (sitater fra Malenkovs beretning).

«Personkulten» rundt Stalin var sjølsagt ikke av det gode, og bidro til å styrke en byråkratisk-sentralistisk tankegang om at de kloke tankene kommer ovenfra. Men igjen: Det blir feil å gi Salin skylda for en personkult som han faktisk prøvde å bremse og få slutt på ved gjentatte anledninger - til voldsomme protester fra folk som Krustsjov, smiskerne som skapte kulten.

Beklager hvis dette blei litt omstendelig, men jeg tror det er viktig å ta med seg de objektive forholdene som avla byråkrati, og at stalinistene i partiledelsen i det minste fortjener kredit fordi de forsøkte å bekjempe byråkratiseringa. Så kan vi sjølsagt diskutere om de gjorde det riktig eller ikke, om det var for seint, at arbeiderklassen ikke blei mobilisert osv. At Krusjtsjov kom så lett til seieren tyder opplagt på det siste.

Var det ikke diskusjon og fri debatt i SUKPb og i Sovjetunionen i Stalins tid? Under og rett etter krigen var det lite rom og tid til sånt. Men faktum er at det sist på 40-tallet og tidlig på 50-tallet ble ført store og svært livlige diskusjoner i partiet rundt politisk økonomi, biologi, språkvitenskap og anna. Stalin var en drivkraft i alle disse store debattene, og han satte ikke lokk på dem! Det gjorde derimot Krusjtsjov og kompani.

Derfor: å bruke «stalinisme» som skjellsord tjener ingen andre enn borgerskapet, sosialdemokratiet, revisjonistene og den nye byråkratklassen. Vi hiver vann på mølla til kontrarevolusjonen, og det vil vi vel ikke?

Var Stalin en autoritær sentralist og anti-demokrat?

Generelt svar må bli nei, i hvert fall ikke mer enn Lenin. I perioder med borgerkrig og krig var de begge svært autoritære og sentralistiske, og måtte være det. Det sto tross alt om å redde revolusjonen og sosialismen! I andre situasjoner og under mer fredlige forhold florerte partilivet med diskusjoner og meningsutvekslinger. Men aldri for diskusjonens egen skyld.

Det kommunistiske partiet særkjennes som vi alle veit ved at det er et klasseredskap som gjennom kombinasjonen av demokrati og sentralisme evner å sette politikken ut i livet på særs effektivt vis.
Stalin ga  i «Partiet» den beste beskrivelsen jeg har sett på hvordan dette fungerer, legg merke til at han sier at diskusjon, kritikk og meningskampen er en forutsetning for sentralismen og disiplinen (fant det bare på svensk i farta):

«Men en järnhård disciplin i partiet är otänkbar utan viljans enhet, utan en fullkomlig och obetingad enhet i samtliga partimedlemmars handlande. Det betyder naturligtvis inte, att härmed möjligheten för meningsstrider inom partiet skulle vara utesluten. Tvärtom, den järnhårda disciplinen utesluter inte, utan förutsätter kritik och meningsstrider inom partiet. Ännu mindre betyder det att disciplinen måste vara »blind«. Tvärtom, den järnhårda disciplinen utesluter inte, utan förutsätter ett medvetet och frivilligt underordnande, ty endast en medveten disciplin kan vara en verkligt järnhård disciplin.»

Hva har dette med TF å gjøre?

For den unge Stalin og hans gruppe av bolsjeviker i Baku rundt forrige århundreskifte (og det er vel kanskje organisasjonsnivået TF kan sammenliknes med) var det to ting som gjaldt mest av alt:

1. Å organisere celler i industrien og rotfeste marxismen og partiet blant arbeiderne

2. å skape enhet mellom forskjellige revolusjonære marxistiske sirkler gjennom grundige studier og forståelse av marxismen, inkludert heftige diskusjoner. Dvs. utvikle og forene de forskjellige grupperingene som på det tidspunktet fantes i RSDAP til et virkelig, enhetlig klasseparti.

Til 1) TF forholder seg minimalt til den norske arbeiderklassen, som de tidligere har omtalt som fortapt og mer eller mindre «oppkjøpt» i sin helhet. (Første del av denne kritikken rammer nok også delvis de andre komm. gruppene, men ikke i samme grad.)
Til 2) TF forholder seg ikke til at det faktisk eksisterer flere kommunistiske sirkler og miljøer i Norge. Helst vil de ikke nevne KG eller KPML i det hele tatt. Når realitetene tvinger seg på, sier så TF at «vi har sett lyset, andre kan gå hjem og legge seg».

Stalin, Lenin og bolsjevikene var aldri redde for inngående ideologiske og teoretiske diskusjoner. Tvert om. I forbinelse med samlinga av de ulike marxistiske gruppene i ett parti rundt århundreskiftet sa Lenin: «Innen vi samler oss og for å kunne samle oss, må vi først avgjort og bestemt avgrense oss fra hverandre.» (Lenin, VIU bd. II, s. 40, norsk utg.) Den første og andre kongressen til RSDAP var prega av disse harde diskusjonene og avgrensningen.

Som kjent så forutsetter avgrensing og avklaring gjensidig meningsutveksling: Analyse, bryning av standpunkter for å fastlegge prinsipper. Til å være den kvantitativt klart sterkeste enkeltgruppa blant de kommunistiske kreftene i Norge, synes jeg TF har bidratt fint lite på dette feltet, for å si det så høflig og respektfullt som råd. (Det sto mye bra i AKPs PP fra 2. LM, men å repetere alt det i dag uten å ta inn nye tanker og erkjenne at den revisjonistiske supermakta faktisk er borte vekk, har litt begrensa verdi.)

Bolsjevikene var hele tida teoretisk søkende og kreative, de forsvarte marxismens revolusjonære lære gjennom analyse og argumenter, ikke med fraseologi. Ikke minst var Stalin nyskapende i flere teoretiske spørsmål, noe Lenin også beundra ham for. Stalin og bolsjevikene undersøkte klasseforholdene og klassekreftene nøye, og bygde strategien og taktikken ut fra det. Alltid med proletariatet i fokus. De messa ikke «folk, folk, folk» eller «vi skal tjene folket» som en intetsigende formel på linje med FrPs «for folk flest».

Dette er allerede blitt lovlig langt, og for at det ikke skal bli enda lenger, får jeg slutte her. Men jeg håper at jeg har fått fram noe av poenget. Hvis TF virkelig hadde vært «stalinistisk» i sitt virke i forhold til arbeiderklassen, i kaderutvikling, organisasjonsstil og i utforminga av framskreden teori og politikk, så hadde utsiktene i den norske klassekampen sett mye lysere ut.

Til Bjarte:

I ditt svar til “bjorn” forsøker du ta tak i begrepet “jernhånd” for så å ha det til at ungdom “søker til Tjen folket for å ha noen til å styre seg.” Dette er tøv, og du vet det sikkert selv og.

Du nevner også flere steder at ungdom i Tjen folket er “dårlig skolert.” (På sommerleiren i 2008 sa du det flere ganger, under praten om Stalin f.eks.) Hvor har du dette fra ? Selv klarte du jo på en dårlig måte å snakke om Stalin, med tanke på innledningen din. Du snakket om familie osv. ikke om Stalin og utviklingen av den vitenskapelige sosialismen, eller den sosialistiske utviklingen i Sovjetunionen og senere kontrarevolusjon.

Det er ikke slik at ungdom i Tjen folket er dårlig skolert generelt. Ja, selvfølgelig er ikke alle like “flike” på teori, men så er det ikke teori alt henger på heller. Det hjelper ikke den revolusjonære kampen i Norge at man bare sitter rundt et bord og “diskuterer seg frem.” Handling må til. Teori og praksis henger sammen.

Noe falt ut. Her er hele innlegget.

Til Bjarte:

For å ta noe av det siste du skrev. Hva veit du om ungdommer i Tjen folket sin studering av marxismen. "Studerer" ungdommer i Tjen folket bare sitater, og deretter flyr rundt å skriker ut løsrevne sitater. Desverre, men slik er det ikke.

Du kan jo si hva du vil om Tjen folket sin praksis. Men hva har KGB fått til, i motsetning til Tjen folket ?

Jeg vil gjerne knytte an til Shokus tanker om den manglende klasseorienteringen hos Tjen Folket. Jeg kjenner både Henrik Ormåsen og flere av hans kamerater personlig fra perioden 2005-07, og på den tiden var spørsmålet om internasjonale kontakter underordnet for dem. Senere har de jo kraftig utbygd sine nettsider, fått bladet Till kamp! og et ungdomsforbund (RKU). Etter hvert har de utviklet visse kontakter, en viss sympati for Kommunistiska Partiet i Sverige, for det tyrkiske og kurdiske partiet MLKP, men mest av alt for det sterkeste maoistiske partiet i Europa MLPD.
Jeg har vært så heldig å lære å kjenne dette tyske partiet på nært hold siden 1985. Derfor kjenner jeg både deres sterke sider såvel som kritikken som rettes mot dem fra andre marxist-leninister i Tyskland. En av de viktigste forutsetningene for at dette partiet både har oppstått og fått mange arbeidermedlemmer, er at forløperorganisasjonen KABD (Tysklands Kommunistiske arbeiderforbund) alt ved sin stiftelse i 1972 vendte blikket mot arbeidsplassene og gjorde oppbyggingen av røde bedriftsceller i alle de viktigste delene av den tyske tungindustrien til sin organisatoriske hovedsatsing. Det er nå 37 år siden, og de har lykkes med dette et godt stykke på vei.

Ved parlamentsvalget i Tyskland 27.september i år fikk de 29 000 stemmer. Det er det klart beste resultatet for et parti som har proletariatets erobring av statsmakten og opprettelsen av et sosialistisk Tyskland som eksplisitt mål, som klart og utvetydig formidles både i partiets presse og landsomfattende valgkampanje. Til sammenligning fikk det revisjonistiske DKP (Deutsche Kommunistische Partei), søsterpartiet til NKP, kun 3000 stemmer, det laveste antall siden opprettelsen i 1968.

Det jeg prøver å få frem, er at Tjen Folket hyller dette fargerike og sterkt omstridte partiet fullstendig ukritisk på sin hjemmeside, men de har selv ingen plan for å bli verken et arbeiderforbund eller et arbeiderparti. Som Shoku hevder, har de lite faglig politikk. Det er lett nok å sende en støttehilsen til kjempende transportarbeidere i Trondheim i en kamp som disse selv har tatt initiativet selv. De harmer sans for Mao-portretter og maoistiske paroler malt i nattens mulm og mørke på offentlige bygninger på Gjøvik, eller griseblod på SV- kontorer i Oslo og Bergen. Ja visst - det er spektakulært, men det var også Andreas Baaders ildspåsettelse av et varehus i Frankfurt am Main i 1968 i protest både mot Vietnam-krigen og 'konsumtvangen' i den såkalte senkapitalismen. I sin spontanisme ligner Tjen Folket langt på vei på IS i deres storhetstid omtrent 1993, og alle vet hvordan det prosjektet har løpt ut i ingenting.

Derfor har jeg også mer til overs for Kommunistisk Gruppe og dem de samarbeider med for å bygge grunnlaget for en felles revolusjonær organisasjon som etter hvert kan begynne å gjøre seg gjeldende med aktiv propaganda for arbeidernes og ungdommens mest brennende spørsmål, og som kan bli en stolt, klar stemme for kampens vei. 

Jeg vil gjerne knytte an til Shokus tanker om den manglende klasseorienteringen hos Tjen Folket. Jeg kjenner både Henrik Ormåsen og flere av hans kamerater personlig fra perioden 2005-07, og på den tiden var spørsmålet om internasjonale kontakter underordnet for dem. Senere har de jo kraftig utbygd sine nettsider, fått bladet Till kamp! og et ungdomsforbund (RKU). Etter hvert har de utviklet visse kontakter, en viss sympati for Kommunistiska Partiet i Sverige, for det tyrkiske og kurdiske partiet MLKP, men mest av alt for det sterkeste maoistiske partiet i Europa MLPD.
Jeg har vært så heldig å lære å kjenne dette tyske partiet på nært hold siden 1985. Derfor kjenner jeg både deres sterke sider såvel som kritikken som rettes mot dem fra andre marxist-leninister i Tyskland. En av de viktigste forutsetningene for at dette partiet både har oppstått og fått mange arbeidermedlemmer, er at forløperorganisasjonen KABD (Tysklands Kommunistiske arbeiderforbund) alt ved sin stiftelse i 1972 vendte blikket mot arbeidsplassene og gjorde oppbyggingen av røde bedriftsceller i alle de viktigste delene av den tyske tungindustrien til sin organisatoriske hovedsatsing. Det er nå 37 år siden, og de har lykkes med dette et godt stykke på vei.

Ved parlamentsvalget i Tyskland 27.september i år fikk de 29 000 stemmer. Det er det klart beste resultatet for et parti som har proletariatets erobring av statsmakten og opprettelsen av et sosialistisk Tyskland som eksplisitt mål, som klart og utvetydig formidles både i partiets presse og landsomfattende valgkampanje. Til sammenligning fikk det revisjonistiske DKP (Deutsche Kommunistische Partei), søsterpartiet til NKP, kun 3000 stemmer, det laveste antall siden opprettelsen i 1968.

Det jeg prøver å få frem, er at Tjen Folket hyller dette fargerike og sterkt omstridte partiet fullstendig ukritisk på sin hjemmeside, men de har selv ingen plan for å bli verken et arbeiderforbund eller et arbeiderparti. Som Shoku hevder, har de lite faglig politikk. Det er lett nok å sende en støttehilsen til kjempende transportarbeidere i Trondheim i en kamp som disse selv har tatt initiativet selv. De harmer sans for Mao-portretter og maoistiske paroler malt i nattens mulm og mørke på offentlige bygninger på Gjøvik, eller griseblod på SV- kontorer i Oslo og Bergen. Ja visst - det er spektakulært, men det var også Andreas Baaders ildspåsettelse av et varehus i Frankfurt am Main i 1968 i protest både mot Vietnam-krigen og 'konsumtvangen' i den såkalte senkapitalismen. I sin spontanisme ligner Tjen Folket langt på vei på IS i deres storhetstid omtrent 1993, og alle vet hvordan det prosjektet har løpt ut i ingenting.

Derfor har jeg også mer til overs for Kommunistisk Gruppe og dem de samarbeider med for å bygge grunnlaget for en felles revolusjonær organisasjon som etter hvert kan begynne å gjøre seg gjeldende med aktiv propaganda for arbeidernes og ungdommens mest brennende spørsmål, og som kan bli en stolt, klar stemme for kampens vei.